Haydom- Arusha- Nairobi!

Nå er jeg plutselig tilbake i Nairobi!! Merkelig liv jeg lever her:) Hopper fra den ene tilværelsen til den andre. Jeg ELSKER DET!!!Etter fire fantastiske uker på Haydom fikk jeg søndag fly ut med FMS (flying medical service) til Arusha. En helt ubeskrivelig flytur der mitt kamera lå trygt plassert i bagasjen.... så ingen fotografi å vise. Men jeg kan godt prøve å berette noen av inntrykkene og minnene.

Se for deg et lite fly med plass til 6 inkl. pilot Pat, to nederlandske ortopeder, meg og to lokale Tanzanianere fra Haydom- dvs. en 16 år gammel gutt og hans far som for aller første gang var oppe i et fly. I de stor runde brune øynene deres kunne du lese en salig blanding av intens frykt og ekstatisk begeistring. Litt av en opplevelse, men det skal sies at da vi landet hadde hver av dem sin egen fulle pose med oppkast. Pole sana sana!!

Piloten Pat har flydd i Tanzania i over 37 år, men er like eventyrlysten som, ja hva skal man si, meg og de to andre nederlandske ortopedene. Da han spurte om vi var med på en liten safariflygning var vi ikke  vanskelige å be. Været var strålende, sola skinte og grønne Mbolo district lå under våre vinger i sin flotteste prakt. Pat fløy oss ned i de grønneste mest bortgjemte daler, fjelltoppene lå langt over oss, vi kunne se de øde små hyttene som små barn kom løpende ut av. Videre tok han oss over Lake Manyara, som jeg forøvrig dagen før hadde vært sjåfør på safari med 5 andre jenter. Han la flyet helt ned til vannkanten, der vi kom tett inn på fuglene, dyrene og vannet. Landsbyer med ekte Tanzaniansk natur og kultur lå som perler på ei snor. Et helt spektakulært skue!! 

Hele flyturen ga meg en følelse av begeistring. Begeistring over å være her i Øst-Afrika, med stor stor takknemlighet for det jeg får lov til å være med på. Men det er også en merkelig følelse å leve i og med så mange kontraster. Den ene dagen sitter jeg til bords med en hottellkonge på Zanzibar, en neste dag spiser jeg middag hos hushjelpa på Haydom, vandrer i pårørendeområdet, ser en eldgammel liten lastebil kjøre for fort inn på sykehuset med en alt for liten hvit kiste, daglig få mennesker i stor nød på døren som ber om penger og en fjerde dag sitter jeg på spa i Nairobi og fikser neglene mine. Jeg kjenner at det får meg til å føle. Det er en jobb å sortere alle inntrykk, følelser og tanker. For jeg begynner å oppdage at jeg formes av alt dette. Men noen ganger sier det stopp, der ble det nok. Jeg har lært at man noen ganger kan sette på pauseknappen, for tanken og følelsene trenger hvile. Men uansett hvor jeg befinner meg i Øst-Afrika møter jeg liv, mennesker i ulike livssituasjoner og ulike utgangspunkt. På Haydom kunne ene hushjelpa fortelle meg at hun var så opptimistisk for framtida, hun kunne peke på forandringene som var skjedd i den siste generasjonen, og hvor mange flere muligheter dagens og hennes barn har enn hva hun hadde. En fjern tanke fra mitt norske og vestlige utgangspunkt, men en høyst reel og oppløftende tanke fra en lokal. 

                                                              Jeg undres: Whats next?