søndag 13. februar 2011

Det regner!!

Etter å ha kommet på nett igjen og jeg har kunnet saumfare norske nettaviser oppdaget jeg at det har vært blogg-awards i Norge. Jeg ante ikke at noe sånt eksisterte, og kanskje like greit. Jeg stod nemlig ikke på noen vinnerlister:) hehe... tror det er et sunnhetstegn!!




Men uansett, jeg er for tiden på Haydom, på landsbygda i Tanzania, der det drives et stort Luthersk sykehus. NLM har en lege og ei jordmor her, de har barn som jeg underviser. Nå er jeg her for tre uker, men skal tilbake i mars for fire uker.

Haydom er ganske annerledes enn da jeg var her i høst. I september var det helt brunt og tørt, i dag er det grønt og frodig. Kontrastfyllt kan du med andre ord si det er. Regntiden har startet. Når jeg kryper under myggnettingen og dynen om kvelden hender det ofte at jeg først hører tordenbrakene nærme seg i det fjerne og plutselig åpner himmelen seg og det høres ut som alt av himmelens vann faller ned i taket på en gang. Det er et usedvanlig lyd- og lysshow. Lyn, torden og store mengder vann!! Etterlengtet vann. Hele Tanzania trenger vann. Elvene, åkrene, dyrene og menneskene her trenger vannet som fosser ned. Alle frykter at det skal komme for lite vann. En nokså ny tanke for meg som har tilbragt de siste årene i regnhovedstaden Bergen.
Men jeg ligger som oftest varm, tørr og relativt komfortabel i min lånte seng her på Haydom. Det er nok ikke tilfelle for alle. Når jeg vandrer omkring i landsbyen og ser på enkelte av jordhyttene og husene som  mange her bor i, kan man bare forestille seg hvordan en slik regnnatt må oppleves. Vannet kan være en stor belastning!! Det som gang på gang slår meg er at for menneskene her er dette; de relativt harde livsvilkårene, en del av hverdagen. I går gikk/prøvde jeg å løpe rundt Haydomfjellet; menneskene jeg møter; barn som voksne ler, smiler, snakker til meg og er svært hyggelige. Nå synes de jo det er utrolig festlig å se den hvite, travende, pesende dama passere dem, men likevel ser jeg stort sett smilende fjes på min vei. Alt fra karen med hakka i åkeren, de tre eldre herremennene med oksekjærra, mora med tre småbarn hengende rundt seg og en på ryggen som står å fletter inngjerdingen rundt huset til de to litt eldre latterfulle damene som sitter rundt kullgrillen og koser seg med grilla mais. Disse menneskene bor kanskje i trange, enkle, fattige kår, men det som bor i disse menneskene er liv. I øynene, smilene og handlingene lyser det liv.

Nå kjenner jeg selvsagt ikke disse menneskene sine liv, jeg blir bare en forbipasserende tilskuer. Tanzania er et underutviklet land på mange måter; man kan bli rød, hvit og blå av frustrasjon over tingenes tilstand her. Korrupsjon, dårlig/manglende skolesystem, dårlig veinett, byråkrati, helsevesen, bla bla bla; lista er uendelig lang. Men det er viktig å se livet som også er her, og det er det absolutt ikke mangel på.

Så istedet for å saumfare norske nettaviser og være "skuffet" over å ikke engang være nominert på blogg-awards så får vi håpe og be sammen med Tanzanianerne at det blir en god regntid, slik at livet kan spire og gro her!!