Mør!

Har akkurat kommet inn fra en av mine svært så lykkelige stunder inne på aktivitetsrommet. I dag fikk jeg følge med en av de veldig kjekke ungdommene her:) Musklene er noe møre etter å ha overvurdert mine evner i vektløfting. Men den siste uka er det ikke bare musklene som har blitt mørkjørt, men også tanker, følelser og hjertet. Sist lørdag fikk nemlig Rannveig, Hans Karl (færøysk volountør), Gisli (islandsk voluntør) og jeg muligheten til å besøke Mathareslummen her i Nairobi. 3 millioner mennesker bor i denne slummen, vi besøkte den delen som rommer ca 600 000 av de.

George, en kjenning av HK, og hans kollega Alfonso, kenyanere som jobber med MYSA – Mathare Youth Sports Association (http://www.mysakenya.org/) tok oss med på denne "oppdagelseseferden". De er begge selv vokst opp i slummen. Organisasjonen har i årevis drevet et svært viktig og spennende arbeid midt i slummen der de målrettet jobber med å få barn og unge ut av fattigdomsmentaliteteten. De er først og fremst kjent for sitt store nettverk av fotballag og ligaer i slummen, men også gjennom musikk, dans, kunst, bibliotek og en rekke andre aktiviteter og tilbud gir de altså barn og unge et alternativ sted og miljø å delta i. Det er ikke vanskelig å la seg begeistre når George med sitt genuine engasjement beskriver og viser oss hva de bruker hverdagen sin på.

En skole.

Hver gang jeg har gått inn i en slum eller får fattigdom veldig nært inn på meg opplever jeg det noe problematisk å sette ord på hva jeg tenker, føler, mener og vil. Slik er det også denne gangen! På en måte så føles det ut som om jeg ikke har "rett" til å tenkefølemene så mye når jeg går forbi blikkhusene som relativt provisorisk er satt opp på rekke og rad, i hulter og bulter på de mest tenkelige og utenkelige steder. I et ørlite øyeblikk får jeg ta del i denne verden, der luktene er en ubeskrivelig blanding av kloakk, avfall, matlaging, bålbrenning, søppel, geit og mennesker. Men jeg tar jo på ingen måte del i det. Hva kan jeg forstå? Jeg, mzunguen, titter kun på de menneskene som lever livene sine der. Her ser vi besteforeldrene som lever siste del av livet sitt, vi ser foreldre som skaper et hjem for sine barn med det de har og vi ser alle disse flotte, nydelige, herlige, glade barna som starter livet sitt akkurat her, midt i slummen. De leker, de lærer og de lever!! Det er deres liv! Takket være George og Alfonso så er det dette jeg ser.

Når jeg går gjennom alle bildene som Alfonso har tatt av oss i slummen så kan jeg se at jeg smiler på samtlige bilder. Og jeg tror ikke det var uten grunn, jeg tror jeg smilte gjennom hele besøket i slummen. For det første var det veldig kjekt å være sammen med disse menneskene, men hovedårsaken tror jeg var det som fulgte oss fra første til siste fottrinn i slummen; barna! Rundt hushjørner, fra butikkåpninger, bak mors skjørtekant, ja overalt stod smilende barn og ropte "HOW ARE YOU? how are you? how are you?". Innimellom kom det også ei lita brun hånd krypende inn i Rannveig og mi si hånd.

Og etter å ha skrevet dette føles dette også nokså ubehagelig. Fattigdom vakker? Nydelig? Sjarmerende? Hm, det er på ingen måte min intensjon. Men i fattigdommen er det mennesker, nydelige, sjarmerende og vakre mennesker. Og for meg er mennesket viktigst!! Kanskje på grunn av min tro på at vi er skapt i Guds bilde. Ja, hver og en av oss!

Jeg innser også at jeg har sett kun ett lag av slummen, løken har flere lag!! Elendigheten enorm. Noe som er ubehagelig og problematisk å forholde seg til. Derfor er det nødvendig at mitt møre hjerte fortsetter å være litt mørt framover!!

Verdens kjekkeste elever!!

Jeg må ha verdens kjekkeste elever! Og jeg må nok være en av de slueste lærerne:) På grunn av mitt litt svake korsbåndrøkne kne våger jeg meg ikke opp i avocadotreet mitt for å sanke dem ned. Og da må man finne noen som er villig og kan! Så på lekseplanen for tirsdag denne uka satte jeg altså opp: "Klatre i avocadotreet til Rita og sanke avocado til henne". (må bare nevne at det stod frivillig lekse foran) Så i går ettermiddag da jeg kom hjem fra jobb var det en hel haug med avocado som møtte meg på trappa:)

De skal nå bare ligge noen dager og modnes, så har jeg deilig fersk avocado på menyen. Fantastiske elever, ikke sant?!! Jeg vet jeg er en usedvanlig heldig lærer!!

Her ser dere det flotte avocadotreet, rett utenfor kjøkkenvinduet mitt:)

De grønne bladene foran er banantreet:)

Ut å kjøre!!

Tida går også her i Kenya! Jeg håpte at den bare skulle komme, men når man skal starte opp skole, ordne seg i nytt hus, bli kjent med mange nye mennesker og gå på språkskole samtidig++, ja da ender det opp med at tiden også går her i Kenya. MEN, jøye meg så utrolig kjekt og spennende det er! Ville ikke vært foruten noen av disse elementene som fyller tida! Skolen med elever og kollegaer er noe for seg selv. Jeg digger elevene mine, de er så flinke og så utrolig gøye å være sammen med. Gleder meg til hver time jeg:) Kollegaene mine... hva kan man si, det meste slår tilbake på en:) Humoren er sprudlende, ironisk og uhøytidelig, just som jeg liker. Viljen er stor, engasjementet på topp også bruker vi ikke all verden av tid på å planlegge mindre viktige ting som humorinnslag på åpningen:) Tror det viktigste for oss alle er at elevene skal ha det godt på skolen og utvikle seg best mulig. Sitat Rannveig: " vi leter etter gullet"!!

Ellers har jeg fått tid til å prøve ut bassenget; i kveld badet jeg i måneskinn sammen med noen av ungdommene. Vannpolokamp, boysteam mot dreamgirls. Må desverre innrømme at jeg ikke var på det seirende laget, men ikke mindre kjekt av den grunn!! Har også fått benyttet meg av aktivitetsrommet et par ganger, skiapperatet er en snedig sak, føles litt surrealistisk å trene skigåing midt i Nairobi:)

I dag har jeg også rukket å være med på skoletur til en park her i byen. Elever, foreldre, søsken og lærere i nydelig fellesskap med poster, lunch, apekatter, lek og morro. På vei hjem tok vi turen innom kjøpesenteret, der ble Rannveig og meg selv heldige eiere av en ny LAB vaskemaskin. Så fra mandag av kan vi vaske klær her hjemme i huset:)

Så til dagens overskrift, ut å kjøre!! Som jeg skrev i forrige blogginnslag; Rannveig og jeg har begynt å kjøre her i Nairobi. Vi er stadig å finne ute på bilveien, dvs det begrenser seg fremdeles til her på Karen, altså bort til Nakumat, noen restauranter og språkskolen. Og det er alltid like spennende om vi klarer å holde oss på veien, det er nemlig veldig lett å havne litt ut i grøfta her. I dag er det likevel ikke bilkjøring som i hovedsak er knyttet til overskriften, men i langt større grad magen og tarmsystemet. Her på tomta brukes nemlig uttrykket,"magen er ute å kjører . " Og det må jeg sannelig si er en god skildring av dagens mage/tarm status. Park og kjøpesenter er ikke det kjekkeste stedet å oppholde seg når dette virkelig inntreffer. På Sarisenteret hadde jeg 4 dobesøk på en hall time, føltes som jeg gikk i skytteltrafikk. Ble så flau den siste gangen at jeg gikk opp en etasje og byttet toalett for at personalet ikke skulle kjenne meg igjen. Men Hakuna matata/eller som jeg har lært på språkskolen Hakuna Shida(mer spesifikt) Det aller meste går:)

Bildene er fra tur sist helg til Rift Valley:)

Hamjambo!!

Å, kjære alle sammen!! NÅ er jeg vel framme i Kenya, Nairobi, NCS!! Endelig, plutselig og jøye meg. Hodet og hjertet er fyllt med så utrolig masse; nye mennesker, nye omgivelser, nytt språk, ny kjørerretning, nye dyr, nye frukter, nye veier og nye dager! Og her skal du få introdusert noe av dettte

Lørdag morra stod godeste Rannveig og venta på meg i Amsterdam, og noen timer senere satt vi på et fly med destinasjon Nairoibi! Rannveig er da altså min nye lærer-kollega og wangu rafiki sana ( =min gode venn). Etter 2 og en hall time i passkontrollkø, der Rannveig fikk vist hvor tålmodig hun er, ble vi med flagg og smil tatt imot av vår nye rektor Gunstein. A verry brave and good man!! Familen hans tok oss inn til kvelds og dagen etter til frokost. Rause og veldig trivelige folk, som egentlig gjenspeiler folkene jeg treffer her:)

Så langt har jeg vært nokså detaljert, og jeg ber dere bære over med meg for det er nettopp det som gjør livet her så utrolig spennende og dynamisk. For søndag morra ble vi kastet ut i trafikken av den veldig modige og gode mann Gunstein. Det var ikke så greit å kjøre firhjulstrekken i venstrekjøringen den første dagen, men da en luring skrudde av firhjulstrekket ble det plutselig mye bedre for både meg og passasjerene. Rundkjøringer, kryss, parkering og forbikjøring av diverse menn med vanntraller ble etterhvert håndtert med en noe stødigere hånd. ( har litt igjen før jeg er en kompetent kjører i Nairobi, men øving gjør mester)

Tirsdag begynte vi på språkkurs, noe som overraskende nok er veldig kjekt. Vi har en dyktig og ikke minst vanvittig morsom lærer/Mwalimu, og vi prøver å være så dyktige og konsentrerte Mwanafunzi som mulig. Hodet og dagene fylles opp. Planleggingen er i gang, og jeg må si jeg gleder meg til å undervise. Det virker som noen utrolige skjønne og herlige elever, foreldre, og kollegaer her på tomta. Dagens oppkvikker for meg var likevel spasering, en kjapp joggins og et bad i bassenget. Da kjenner man at man er i livet. Bruk energi for å få energi!!

Sitter nå og øver på verbene til i morra, jeg har tre og de skal bøyes og brukes i setnigner. Aiaia, dette er ikke lett for en enkel trønder. Men her skal det drilles, ikke stresses, hakuna matata, her må man slappe helt av!! Det er da man lærer best!!