Mør!

Har akkurat kommet inn fra en av mine svært så lykkelige stunder inne på aktivitetsrommet. I dag fikk jeg følge med en av de veldig kjekke ungdommene her:) Musklene er noe møre etter å ha overvurdert mine evner i vektløfting. Men den siste uka er det ikke bare musklene som har blitt mørkjørt, men også tanker, følelser og hjertet. Sist lørdag fikk nemlig Rannveig, Hans Karl (færøysk volountør), Gisli (islandsk voluntør) og jeg muligheten til å besøke Mathareslummen her i Nairobi. 3 millioner mennesker bor i denne slummen, vi besøkte den delen som rommer ca 600 000 av de.

George, en kjenning av HK, og hans kollega Alfonso, kenyanere som jobber med MYSA – Mathare Youth Sports Association (http://www.mysakenya.org/) tok oss med på denne "oppdagelseseferden". De er begge selv vokst opp i slummen. Organisasjonen har i årevis drevet et svært viktig og spennende arbeid midt i slummen der de målrettet jobber med å få barn og unge ut av fattigdomsmentaliteteten. De er først og fremst kjent for sitt store nettverk av fotballag og ligaer i slummen, men også gjennom musikk, dans, kunst, bibliotek og en rekke andre aktiviteter og tilbud gir de altså barn og unge et alternativ sted og miljø å delta i. Det er ikke vanskelig å la seg begeistre når George med sitt genuine engasjement beskriver og viser oss hva de bruker hverdagen sin på.

En skole.

Hver gang jeg har gått inn i en slum eller får fattigdom veldig nært inn på meg opplever jeg det noe problematisk å sette ord på hva jeg tenker, føler, mener og vil. Slik er det også denne gangen! På en måte så føles det ut som om jeg ikke har "rett" til å tenkefølemene så mye når jeg går forbi blikkhusene som relativt provisorisk er satt opp på rekke og rad, i hulter og bulter på de mest tenkelige og utenkelige steder. I et ørlite øyeblikk får jeg ta del i denne verden, der luktene er en ubeskrivelig blanding av kloakk, avfall, matlaging, bålbrenning, søppel, geit og mennesker. Men jeg tar jo på ingen måte del i det. Hva kan jeg forstå? Jeg, mzunguen, titter kun på de menneskene som lever livene sine der. Her ser vi besteforeldrene som lever siste del av livet sitt, vi ser foreldre som skaper et hjem for sine barn med det de har og vi ser alle disse flotte, nydelige, herlige, glade barna som starter livet sitt akkurat her, midt i slummen. De leker, de lærer og de lever!! Det er deres liv! Takket være George og Alfonso så er det dette jeg ser.

Når jeg går gjennom alle bildene som Alfonso har tatt av oss i slummen så kan jeg se at jeg smiler på samtlige bilder. Og jeg tror ikke det var uten grunn, jeg tror jeg smilte gjennom hele besøket i slummen. For det første var det veldig kjekt å være sammen med disse menneskene, men hovedårsaken tror jeg var det som fulgte oss fra første til siste fottrinn i slummen; barna! Rundt hushjørner, fra butikkåpninger, bak mors skjørtekant, ja overalt stod smilende barn og ropte "HOW ARE YOU? how are you? how are you?". Innimellom kom det også ei lita brun hånd krypende inn i Rannveig og mi si hånd.

Og etter å ha skrevet dette føles dette også nokså ubehagelig. Fattigdom vakker? Nydelig? Sjarmerende? Hm, det er på ingen måte min intensjon. Men i fattigdommen er det mennesker, nydelige, sjarmerende og vakre mennesker. Og for meg er mennesket viktigst!! Kanskje på grunn av min tro på at vi er skapt i Guds bilde. Ja, hver og en av oss!

Jeg innser også at jeg har sett kun ett lag av slummen, løken har flere lag!! Elendigheten enorm. Noe som er ubehagelig og problematisk å forholde seg til. Derfor er det nødvendig at mitt møre hjerte fortsetter å være litt mørt framover!!