Lørdag 14. april 2012
På denne fabelaktige flotte dagen, ble jeg nesten, ja bare nesten 12 år igjen og ei ekte hestejente. Min gode, gode finske venninne og jeg satte oss på hver vår hesterygg sammen med guide Ismael og la ut på en 6 timers tur til selveste Ngong Hills. (knokkelfjellet, der Karen Blixen pleide å ri)
Turen startet, ikke langt fra der vi bor på Karen, i et eksklusivt Villa-strøk der de svært velstående bor med sine private staller og ridebaner. Men hestene skulle ta oss gjennom ganske mange ulike verdener her i utkanten av Nairobi. Gjennom grønne skoger, med fuglesang og rennende vann, kunne vi nyte naturens fred og stillhet. Etter noen minutter med herlig, dog rolig gallopp var vi plutselig midt i Ngong City en travel lørdag formiddag.
Ngong City er en nokså vanlig lokal landsby her i Kenya. I utkanten finner du små hus, gårder, skoler, kirker og boder. Bykjernen består av en skitten, trang, travel gate med et visst antall barer der musikken buldrer ut fra noen sprengte høytalere. Det myldrer av mennesker i alle aldre, geiter, hunder, søppel, biler, motorsyklister og de herligste butikknavn du kan tenke deg. Det er lyder, farger og lukter i alle fassonger og varianter. På den ene siden av veien rir vi forbi blikktakskurene, som stadig blir flere. Her lever menneskene enkelt og trangt. Det er rart å tenke på at de lever i samme verden som meg, men med så ulike vilkår. Virkeligheten byr på store kontraster.
De utrolige hestene våre var rolige og sindige der vi to hvite og guiden tiltrakk oss de flestes oppmerksomhet. Barna smilte, ropte og lo til oss. For et syn, to hvite damer i bukse og på hest midt i byen deres! Stort sett var folk ekstremt glade og hyggelige, de smilte, pekte, hilste og lo av full hals av oss.
Så gikk turen oppover Ngong Hills, som jeg tidligere har gått til fots. Til stor glede for alle Kenyanere og meg har det den siste tiden så smått begynt å regne på ettermiddagstid og natt. Det har ført til at omgivelsene våre stadig blir grønnere og mer og mer er i blomstring. Vi fikk derfor møte Ngong Hills i sin grønneste og skjønneste prakt med sol og blå himmel. Hestene, les min hest, ville helst løpe så fort han bare kunne oppover bakkene. Baken min var ikke helt med på det, men på et litt uortodoks og uelegant vis løp Sailor med meg opp bakke etter bakke. Hesten svetta!! Gjetere, turgåere, kyr, sauer, geiter, en hund og et ukjent antall fluer møtte oss på hver eneste topp.
Vår guide Ismael var veldig fin å ha med på tur, en god guide, fin turkamerat, med godt humør og trivelig å prate med. Men da vi skulle ned fra fjellet endte vi opp med å gå helt feil vei ned. Dvs. en vei guiden vår ikke hadde gått før. Vi ble likevel enige om å la det bli "an adventure" og se hvor vi havnet. Vi traff selvfølgelig på lokale mennesker som kunne fortelle oss at vi ville komme fram:)
Veien vi hadde valgt førte oss ned i et grønt og frodig småbruksområdet, der lokale bønder dyrket diverse grønsaker og frukt. Det viste seg å være et nokså perfekt sted for ferdsel til hest, nesten utraffikkert, bred og oversiktlig og vi kunne la hestene, les min hest, løpe av gårde, med meg på. En ubeskrivelig herlig opplevelse. MEN det ble ingen snarvei, tvert imot. Plutselig havnet vi utenfor en katolsk skole med dramafestival, det var ikke bare inne det ble drama. Tre hester med ryttere i et kaos av biler, sykler, busser, motorsykler, folk og fe.....sier ikke mer.
Det ble en nokså laaang vei hjem, og vi måtte få hestene opp i trav og gallopp for å komme oss hjem i tide. Men nok en gang sitter jeg igjen med en uforglemmelig opplevelse av dette landet, dette kontinentet. Folk, land og fe er og blir sjarmerende og kryper seg mer og mer inn i hjertet mitt. Det blir neimen ikke lettere å skulle forlate alt dette til sommeren. Beautiful Things!!
Søndag 15. april 2012
Smerte, smerte og atter smerte. Dette er ikke en fantastisk dag!! Jeg er definitivt IKKE 12 år lenger, og heller ingen hestejente!!
Men jøye meg, det var absolutt verdt det:)
