Bonustur til Mombasa!!

 Sist helg var jeg så heldig å få være med gode Britt Jorun på tur. En bil og et flyttelass skulle ned til kystbyen Mombasa. Det ble en veldig hyggelig kjøretur, der vi fikk se hvor flott dette landet er med kontrastene fra tørrlendet til de flotteste grønne daler og sletter, og kyststrøkene med palmesus og bølgeskvulp. Vi fikk husrom i huset som Britt Jorun skal bo i. Hushjelpa Betty og vakthunden Alvin tok i mot oss, den ene med åpne hender og deilig mat, den andre med agressiv bjeffing og noen fryktsomme tenner. Lørdag morgen dro vi til Diani-beach, der vi la oss inn på Southern-Palms for dagen. Ubeskrivelig herlig!! Bading, soling og nydelig lunsj:) Kvelden ble avsluttet på Ali Baba, en superresturrant inni grottene ved stranden!! Søndag morgen kjørte vi tilbake til Diani og ble med på gudstjeneste før vi tok flyet tilbake til Nairobi søndag kveld. 

Dette var virkelig en BONUStur for meg til Mombasa!! Jeg gikk rett i feriemodus. Utrolig 

kjekt å være på kjøretur, alltid like deilig å komme ned til Mombasa med varmt klima og nydelige strender og ikke minst veldig flott selskap:)

Den eminente sjåfør; Britt Jorun

Baobabtrær

Southern Palms

Bølgebrus

Ali Baba

Word of Life

Kom mai du skjønne milde!!

Uansett hvor jeg er i verden ønsker jeg mai mer enn gjerne velkommen. Og selv om regnet og det kalde været bare tar mer og mer over her i Nairobi er det likevel en fantastisk følelse og kunne finne fram kopiene av vårsanger og, høydepunktet for meg; 17. mai-sanger. Her på NCS har jeg funnet mine likesinnede i småtrinnet. I dag delte jeg ut selvproduserte 17. mai- hefter og elevene kunne ikke vente med å starte arbeidet med heftet. Da jeg gikk fra de et øyeblikk kunne jeg høre at de "snek" seg til å tjuvstarte på sangene, og da jeg kom inn igjen etterlyste de flere vers.....det gjør et ekte 17. mai-hjerte rørt!! Så selv om jeg ikke har bunaden, buekorpsene og det gode fellesskapet i Bergen begynner jeg å innse at det kan bli 17. mai i år også. Hipp, hipp.....

Hilser dere med et vers fra en av de flotteste 17. mai- sangene jeg vet:

Så blå som himlens hvelv 

fra hyttens dør så skjelmsk på klem 

to øyne titter frem og ler som Frøya selv

Ha, ha, ha, ha, ha, ha

Ja friske fagre jenter bor blant fjell og li og fjord
blant fjell og li og fjord

Back to Lamu!!

Dronningen skal, ifølge ryktene, nylig ha vært der, Jude Law var der i februar, en av disse prinsessene/hertuginnene av Monaco har eget hus der, og jammen meg var jeg der for andre gang i år sammen med rafiki Rannveig og hennes gode rafiki Vibeke. Jeg er å blir priviligert!!

Påsken ble altså tilbrakt i ekstrem luftfuktighet og varme på Lamu. Blant esler, seilbåter, trange smug og gater, i en miks av arabisk, afrikansk og asiatisk kultur luktet jeg, smakte og frydet jeg meg over tilværelsen. Jeg har i et tidligere blogginnlegg beskrevet min entusiasme og begeistring over denne øya, dette samfunnet og disse menneskene. Jeg skal love deg at jeg ikke er mindre begeistret etter denne turen.

Vi bodde i samme hus som sist, Kathtrines house, med fabelaktige Chengu som "vert". Som jeg nevnte tidligere bor Chengu i første etasje med sin kone og to barn. Jobben hans er å passe huset og ta imot gjester som kommer. Han må være et av de mest serviceinnstilte menneske jeg har møtt, og har et smil og en genuin vennlighet som overgår og berør de fleste av oss!! Vi fikk mange gode, morsomme og til tider dype samtaler på takterassen. Vi lo godt da Chengu spurte om vinteren i Norge og vi fortalte om minusgrader, "Im gonna die if I go there"var responsen til Chengu. Vi lo ikke mindre da han spurte følgende; "but then your goverment support you with clothes yea?" Jommen kommer vi fra totalt forskjellige virkeligheter. Det oppdager vi når han og broren forteller om tidligere jobber på turiststranda Shella for ulike hoteller og turister, med ekstremt lange arbeidsdager, dårlige lønninger og hardt arbeid. Så når jeg sier til Chengu at han jobber hardt for oss sier han bare nei, nei dette er ikke hardt arbeid. Da måtte jeg si; om det ikke er hardt arbeid så gjør du en veldig god jobb.

Denne gangen fikk jeg også seile med dough. Fantastisk!! Jeg snorklet i timesvis, fikk fersk fisk laget av mannskapet og opplevd relativt stor sjø med bølger som gjorde alt i båten vått, inkl oss. Den alltid hjelpsomme Rafiki Rannveig tilbød seg selvsagt sin assistanse og hjelp da båten skulle tømmes for vann. Og med den største kjelen øste hun ut vannet med en iver som fikk litt større konsekvenser enn ønsket. Etter et par øsinger, som i hovedsak traff undertegnede, havnet kjelen ut i åpent hav. En av mannskapet hadde en reaksjonsevne jeg sjelden har sett maken til og stupte uti, fullt påkledd med jeans og t-shorte. Action kan du si, seilet måtte ned i hu og hast, båten snues og mann og kjele hentes opp. Jøye meg, som jeg lo. ALDRI kjedelig å være på tur med Rafiki Rannveig, dvs så lenge den der I-phonen ikke er i hende:) hehe, der fikk du den....

Men det har vært påske. En høytid der man minnes langfredagens mørkeste stund og feirer livets seier over døden påskemorgen. Kontrasten er stor mellom den dypeste sorg og tap til den største glede og seier. Den vanskeligste og den mest smertefulle veien ble valgt for min skyld, og jeg tror også for din. Et evig liv, et evig håp og en evig seier. Amazing Love!!

Påskegave fra en av de skjønne elevene på NCS

Liker ikkeKommenter

Haydom- Arusha- Nairobi!

Nå er jeg plutselig tilbake i Nairobi!! Merkelig liv jeg lever her:) Hopper fra den ene tilværelsen til den andre. Jeg ELSKER DET!!!Etter fire fantastiske uker på Haydom fikk jeg søndag fly ut med FMS (flying medical service) til Arusha. En helt ubeskrivelig flytur der mitt kamera lå trygt plassert i bagasjen.... så ingen fotografi å vise. Men jeg kan godt prøve å berette noen av inntrykkene og minnene.

Se for deg et lite fly med plass til 6 inkl. pilot Pat, to nederlandske ortopeder, meg og to lokale Tanzanianere fra Haydom- dvs. en 16 år gammel gutt og hans far som for aller første gang var oppe i et fly. I de stor runde brune øynene deres kunne du lese en salig blanding av intens frykt og ekstatisk begeistring. Litt av en opplevelse, men det skal sies at da vi landet hadde hver av dem sin egen fulle pose med oppkast. Pole sana sana!!

Piloten Pat har flydd i Tanzania i over 37 år, men er like eventyrlysten som, ja hva skal man si, meg og de to andre nederlandske ortopedene. Da han spurte om vi var med på en liten safariflygning var vi ikke  vanskelige å be. Været var strålende, sola skinte og grønne Mbolo district lå under våre vinger i sin flotteste prakt. Pat fløy oss ned i de grønneste mest bortgjemte daler, fjelltoppene lå langt over oss, vi kunne se de øde små hyttene som små barn kom løpende ut av. Videre tok han oss over Lake Manyara, som jeg forøvrig dagen før hadde vært sjåfør på safari med 5 andre jenter. Han la flyet helt ned til vannkanten, der vi kom tett inn på fuglene, dyrene og vannet. Landsbyer med ekte Tanzaniansk natur og kultur lå som perler på ei snor. Et helt spektakulært skue!! 

Hele flyturen ga meg en følelse av begeistring. Begeistring over å være her i Øst-Afrika, med stor stor takknemlighet for det jeg får lov til å være med på. Men det er også en merkelig følelse å leve i og med så mange kontraster. Den ene dagen sitter jeg til bords med en hottellkonge på Zanzibar, en neste dag spiser jeg middag hos hushjelpa på Haydom, vandrer i pårørendeområdet, ser en eldgammel liten lastebil kjøre for fort inn på sykehuset med en alt for liten hvit kiste, daglig få mennesker i stor nød på døren som ber om penger og en fjerde dag sitter jeg på spa i Nairobi og fikser neglene mine. Jeg kjenner at det får meg til å føle. Det er en jobb å sortere alle inntrykk, følelser og tanker. For jeg begynner å oppdage at jeg formes av alt dette. Men noen ganger sier det stopp, der ble det nok. Jeg har lært at man noen ganger kan sette på pauseknappen, for tanken og følelsene trenger hvile. Men uansett hvor jeg befinner meg i Øst-Afrika møter jeg liv, mennesker i ulike livssituasjoner og ulike utgangspunkt. På Haydom kunne ene hushjelpa fortelle meg at hun var så opptimistisk for framtida, hun kunne peke på forandringene som var skjedd i den siste generasjonen, og hvor mange flere muligheter dagens og hennes barn har enn hva hun hadde. En fjern tanke fra mitt norske og vestlige utgangspunkt, men en høyst reel og oppløftende tanke fra en lokal. 

                                                              Jeg undres: Whats next? 

April fools!!

Gode leser da er vi sannelig kommet til April, måneden som starter med å lure, måneden som gir mildere temperaturer i Norge, men kaldere her i Afrika og måneden som rommer påsken i år.

I skrivende stund befinner jeg meg på 4. uka i  grønne, regnfulle Haydom som ligger laaaaangt ute på landsbygda i Tanzania. Det er fremdeles regntid, det er kaldt synes jeg, og dagene raser av gårde.

Jobben min her er å være lærer for en 1. klassing, men vi har vært så heldige å få besøk fra Norge og har de siste tre ukene hatt med oss en 2. klassing. I en hel uke hadde de to frøknene gått rundt og hvisket og tisket om hva de skulle lure læreren med på selveste 1. april. Når man er 7 og 8 år så kan det være litt vrient å helt forstå hvordan og hva man skal gjøre når man skal lure noen. Men med to så gode hoder mente de selv at de hadde vært ytterst rampete og lure da de torsdag etter undervisningen stengte seg inne på klasserommet. Læreren fikk streng beskjed om å ikke trå sine føtter inn i klasserommet før fredag morgen. To spente og lattermilde jenter åpnet fredag morgen ivrig opp døren til klasserommet og kunne vise læreren deres fabelaktige aprilspøk. Hele tavla var fyllt med skriften "god helg", og på dagsplanen vår hadde de tegnet bare soler, som betyr at det ikke skulle være noe skole i dag. Voldsomt rampete elever jeg har;)

Dagen den gikk med stadige forsøk på å lure både den ene og den andre. Med mindre hell må man vel kunne si ettersom ikke alle forsøkene var like realistiske og virkelighetsorienterte, men det hører vel gjerne med. Men plutselig, i siste skoletime, oppdager jeg at jeg har klart å lure meg selv.

Dagen før hadde jeg nemlig skaffet meg flybillett tilbake til Nairobi, og jeg var overlykkelig over å kunne ta fly helt til Wilson airport, dato 4. april.  Dette skulle bli suverent, jeg hadde annonsert det til flere av folka her på Haydom, og alle var skjønt enige om at dette var strålende. Rektor fikk beskjed, og da han stusset over datoen sendte jeg en krass mail tilbake med bare en gjentagende beskjed. Problemet var/er bare det at jeg skulle jo ikke dra 4. april. Jeg skulle jo være her en hel uke til. På en eller annen måte hadde jeg klart å innbille meg at 4. april var en uke senere enn den i virkeligheten var. Litt trøbblete kan du si. Selv etter at jeg hadde oppdaget dette på fredag klarte jeg nesten og overbevise meg selv om at 4. april er mandag om en uke. Så den største aprilsnaren tok jeg nok på meg selv i år. Når det er sagt så fikk jeg avbestillt, og fått ny billett kommende søndag. Ikke galt det:)

Jeg skulle ønske jeg kunne avslutte dette overraskende lange blogginnlegget med å vise et fotografi av kveldens unike Afrikanske stjernehimmel som jeg har fått lov til å vandre under i kveld. Istedet får det holde med en kort beskrivelse.

Stien min lyses opp av to ting, en himmmel full av stjerner og en lommelykt. Lommelykten er til for å skremme eller avsløre slanger i gresset, men frykten min for slanger ser nok ut til å være minimal; blikket og ansiktet er vendt mot himmelens tusenvis av skinnende, blanke stjerner. Man kan lett føle seg så bitteliten i møte med naturens eget stjerneshow. Samtidig får jeg en følelse av at de smiler og stråler til meg, og bare meg her jeg går alene. Heldigvis er den like skinnende, strålende og smilende til alle som vandrer under den og vender blikket oppover. Alf Prøysen sang "graset e grønt før aille", her på Haydom kunne man ha sunget ; stjernan dæm skin for oss allj!!

Jøye meg så svulstig jeg ble på en mandagskveld.....aiaiaia, hva Afrika kan gjøre med en enkel sjel.

Lamu!!

Etter en uke med konferanse, dog sjukdom for min del, dro mellomtrinnet, kollega Astrid, rektor Gunstein og jeg til Lamu på leirskole. Å, det skulle bli litt av en opplevelse. Lamu er virkelig stedet å reise til vis man vil oppleve Afrikansk kystkultur, bade og soleliv, god sjømat og mange hyggelige mennesker. 

Lamu er en liten Kenyansk kystby som ligger helt nord, tett til den Somaliske grensa. Hele øyområdet er en sjarmerende blanding av Afrikansk-, Indisk- og Arabisk- kultur. Ca. 80-90% av befolkningen er muslimer, nokså konservativ, men utrolig vennlige og trivelige. (nesten like trivelige som trøndere) Øya har omtrent 2 biler, vi så også en traktor, men man fraktes med båt, til fots eller med esel. Byen er gammel, slitt og litt skitten, med smale sjarmerende smug og de flotteste utskjærte tredører. På mange måter føles det som om man går tilbake i tid, kvinnene er heldekte i svart, mennene spaserer i sine hvite kjortler eller lokale kangaer. Men plutselig trekkes du tilbake til 2011; mobilene og annet teknisk utstyr taes ut av lommer og vesker.

 

Tilfeldigvis, og heldigvis for oss, feiret de Muhammads bursdag på Lamu i forrige uke. Det betyr festival! Folk fra hele øyområdet var tilstedet og bøy på; yrende folkeliv, seilkonkurranse med de lokale dough- båtene, dunky race, der finalen ble kansellert pga. streik. Rytterne mente gevinsten var for liten. Fredag kveld endte hele festivalen og feiringen med parade, mennene danset og sang, mens kvinnene stod glade og fornøyde i sine flotte drakter og så på. Rene 17. mai stemningen!! Midt oppi dette var vi, 7 mellomtrinnselever og 3 veldig heldige lærere:) Vi sugde til oss inntrykkene og opplevelsene.  Tre dager med seiling i lokale seilbåter, ruiner, snorkling, besøk i lokal landsby, museum, masse bading og veldig veldig god fersk sjø-mat. For ikke å glemme all den deilige frukten og juicen. Amazing!! Men det beste med Lamu er likevel at stress og kaos ikke eksisterer. Iallefall ikke for meg, og tror heller ikke for de andre på turen. Tiden kommer, det er alltid noe å se på eller følge med på selv om man måtte vente. Også er atmosfæren helt unik.  Aiaia, det er flott å være norsk lærer i Afrika!!

For å komme seg dit kan man ta fly til naboøya Manda og fraktes med båt over til Lamu, som forøvrig vi gjorde. En annen mulighet er å ta buss fra Mombasa i mangfoldige timer og båt fra Malindi.
Uansett; Lamu anbefales på det varmeste!! Trenger du reisetips eller kontakter; legg igjen en kommentar her:)

Det regner!!

Etter å ha kommet på nett igjen og jeg har kunnet saumfare norske nettaviser oppdaget jeg at det har vært blogg-awards i Norge. Jeg ante ikke at noe sånt eksisterte, og kanskje like greit. Jeg stod nemlig ikke på noen vinnerlister:) hehe... tror det er et sunnhetstegn!!

Men uansett, jeg er for tiden på Haydom, på landsbygda i Tanzania, der det drives et stort Luthersk sykehus. NLM har en lege og ei jordmor her, de har barn som jeg underviser. Nå er jeg her for tre uker, men skal tilbake i mars for fire uker.

Haydom er ganske annerledes enn da jeg var her i høst. I september var det helt brunt og tørt, i dag er det grønt og frodig. Kontrastfyllt kan du med andre ord si det er. Regntiden har startet. Når jeg kryper under myggnettingen og dynen om kvelden hender det ofte at jeg først hører tordenbrakene nærme seg i det fjerne og plutselig åpner himmelen seg og det høres ut som alt av himmelens vann faller ned i taket på en gang. Det er et usedvanlig lyd- og lysshow. Lyn, torden og store mengder vann!! Etterlengtet vann. Hele Tanzania trenger vann. Elvene, åkrene, dyrene og menneskene her trenger vannet som fosser ned. Alle frykter at det skal komme for lite vann. En nokså ny tanke for meg som har tilbragt de siste årene i regnhovedstaden Bergen.

Men jeg ligger som oftest varm, tørr og relativt komfortabel i min lånte seng her på Haydom. Det er nok ikke tilfelle for alle. Når jeg vandrer omkring i landsbyen og ser på enkelte av jordhyttene og husene som  mange her bor i, kan man bare forestille seg hvordan en slik regnnatt må oppleves. Vannet kan være en stor belastning!! Det som gang på gang slår meg er at for menneskene her er dette; de relativt harde livsvilkårene, en del av hverdagen. I går gikk/prøvde jeg å løpe rundt Haydomfjellet; menneskene jeg møter; barn som voksne ler, smiler, snakker til meg og er svært hyggelige. Nå synes de jo det er utrolig festlig å se den hvite, travende, pesende dama passere dem, men likevel ser jeg stort sett smilende fjes på min vei. Alt fra karen med hakka i åkeren, de tre eldre herremennene med oksekjærra, mora med tre småbarn hengende rundt seg og en på ryggen som står å fletter inngjerdingen rundt huset til de to litt eldre latterfulle damene som sitter rundt kullgrillen og koser seg med grilla mais. Disse menneskene bor kanskje i trange, enkle, fattige kår, men det som bor i disse menneskene er liv. I øynene, smilene og handlingene lyser det liv.

Nå kjenner jeg selvsagt ikke disse menneskene sine liv, jeg blir bare en forbipasserende tilskuer. Tanzania er et underutviklet land på mange måter; man kan bli rød, hvit og blå av frustrasjon over tingenes tilstand her. Korrupsjon, dårlig/manglende skolesystem, dårlig veinett, byråkrati, helsevesen, bla bla bla; lista er uendelig lang. Men det er viktig å se livet som også er her, og det er det absolutt ikke mangel på.

Så istedet for å saumfare norske nettaviser og være "skuffet" over å ikke engang være nominert på blogg-awards så får vi håpe og be sammen med Tanzanianerne at det blir en god regntid, slik at livet kan spire og gro her!!